FEIGING

Nå har Els gått over streken av manipulering. Hu skriver på sin blogg at jeg er snill, at hun ikke klandrer meg! Det er bare for å få folk til å tro at jeg faktisk bare er den slemme og hun er den godhjertede. Og ved å skrive dette nå understreker jeg enda mer at jeg er den slemme som prøver å være den snille. Men dere må tro meg, det er ikke slik det er! Hun er nemlig smartere enn hun gir seg ut for å være.

Patroner i huggu

Det var noen momenter jeg valgte å ikke nevne i mitt forrige innlegg om Els, men etter at hun skrev et lite innlegg på bloggen sin, velger jeg nå å kommentere det allikevel for å rette opp diverse mulige misforståelser. Jeg sier ikke at Els lyver i bloggen sin, jeg bare påpeker at hennes ordvalg er valgt med omhu, slik at jeg skal fremstå som en kaldblodig kaninmorder. Det som faktisk skjedde da jeg skulle plukke opp Louise var dette:

Jeg kom kjørende inn mot huset deres og i døråpningen sto Els og smilte, ikke det vanlige sleske smilet, men et helt vanlig vennlig smil. Jeg var skeptisk, men vurderte også det faktum at hun kanskje hadde lagt stridighetene bak seg (endelig). Hun kom mot meg med to kakebiter, en til seg og en til meg. "Vi kan sitte her og spise kake mens Louise gjør seg ferdig" sa hun og pekte på to stoler og et bord i hagen. Litt nervøs satte jeg meg ned sammen med henne, fortsatt veldig skeptisk. Ta litt kake sa hun og ga meg kakebiten min. "så fine kaninunger" sa jeg og pekte bak henne. Da hun snudde seg byttet jeg fort kakestykkene våre, bare for sikkerhets skyld. Hun så tilbake og begynte å spise. "De er ganske søte ja, jeg har hele familien boene her”. Angående kakebiten så skjedde det ikke noe med henne, så jeg våget meg til å smake – det var himmelsk!
Etter en liten stund med kake og vitsen inviterte hun meg med inn for å se på rosettene sine, ja hvorfor ikke tenkte jeg og ble med. ”kan du bare tørke deg av på beina? Vi har akkurat vaska”. Jeg så ikke noe unormalt i det og skulle til å gjøre som hun sa da jeg så at det ikke var noen dørmatte der. ”ehh… hvor skal jeg tørke av beina?” Spurte jeg. ”Å sorry, vi har en ny type dørmatte, ikke mange skjønner at det er en. Siden den ikke er flat men en ’klump’ blir skoen rein på alle kanter av skoen, ikke bare under. Kjempesmart faktisk. Du må bare sette foten din hardt ned på den.” Jeg tenkte at det var en lekker oppfinnelse, veldig smart også for den saks skyld, en sånn måtte jeg bare skaffe meg. Så jeg smalt beinet så hardt jeg kunne i ”dørmatta” da jeg hørte hvinet, det smertefulle skriket før stillhet. Deretter hånlig latter og ”Pappa!!! Helga drepte Miss Dipsy, med vilje!”. Hva skulle jeg gjøre? Det var mitt ord mot hennes og faren kom garantert til å tro på henne. Heldigvis kom Louise akkurat da, jeg dro henne ut i bilen før faren kom for å kjefte meg ned.
Jeg burde ikke ha vært så dum, jeg burde ikke ha stolt på henne. Jeg tror jeg må stole mer på mine ’Els-er-og-kommer-alltid-til-å-være-slem-følelser’ de pleier å ha rett.

Visdomsord

Hvis du står i skitt til halsen, må du ikke henge med hodet

Planlagt

For å være litt hyggelig ba jeg med meg Louise på kino, jeg tenkte vi kunne legge fortidens stridigheter bak oss og heller fokusere på de gode tidene. Vi har jo gjort noe koselig sammen, som videoen vi skulle sende inn til Camp Rock. Derfor tenkte jeg at dette ville være en fin ting å gjøre. Jeg dro faktisk hele veien til Elverum for å treffe henne, jeg kjøpte is, godteri, brus OG spanderte kinobillett - jeg var den perfekte date. Alt gikk helt strålende, helt til jeg skulle kjøre henne hjem! Da jeg svingte inn på veien så jeg noen som sykla midt i veien, jeg tuta for å få henne til å flytte seg fra veien.
Det var da hun snudde seg og jeg så hvem det var: ELS! Hun hadde et sleskt smil om munnen, men hva kunne hun gjøre? Jeg hadde bilen, hun satt bare på en spinket sykkel. Det skulle jeg ikke ha sag.... tenkt!
Først trodde jeg alt var OK, Els kjørte av veien som vanlig, kræsja nesten i et tre og tryna. Men så skjedde noe uventet. Opp av grøfta kom KANINER! Og ikke bare vanlige kaniner, men kaninunger! Jeg måtte høgge på bremsen og svinge alt jeg kunne for å unngå dem. Els risikerte faktisk livet til små uskyldige kaninunger for å få hasen på meg. Utorlig nok klarte jeg å unngå alle kaninungene (med unntak av Josef, men det skal du ikke tenke på). Med hjertet i halsen og en uforglemmelig plagsom latter sviende i øret mitt, dytta jeg Louise ut av bilen. De to søstrene hadde tydligvis planlagt dette fra den dagen de dro - de små kanindrepende monstrene!