Patroner i huggu

Det var noen momenter jeg valgte å ikke nevne i mitt forrige innlegg om Els, men etter at hun skrev et lite innlegg på bloggen sin, velger jeg nå å kommentere det allikevel for å rette opp diverse mulige misforståelser. Jeg sier ikke at Els lyver i bloggen sin, jeg bare påpeker at hennes ordvalg er valgt med omhu, slik at jeg skal fremstå som en kaldblodig kaninmorder. Det som faktisk skjedde da jeg skulle plukke opp Louise var dette:

Jeg kom kjørende inn mot huset deres og i døråpningen sto Els og smilte, ikke det vanlige sleske smilet, men et helt vanlig vennlig smil. Jeg var skeptisk, men vurderte også det faktum at hun kanskje hadde lagt stridighetene bak seg (endelig). Hun kom mot meg med to kakebiter, en til seg og en til meg. "Vi kan sitte her og spise kake mens Louise gjør seg ferdig" sa hun og pekte på to stoler og et bord i hagen. Litt nervøs satte jeg meg ned sammen med henne, fortsatt veldig skeptisk. Ta litt kake sa hun og ga meg kakebiten min. "så fine kaninunger" sa jeg og pekte bak henne. Da hun snudde seg byttet jeg fort kakestykkene våre, bare for sikkerhets skyld. Hun så tilbake og begynte å spise. "De er ganske søte ja, jeg har hele familien boene her”. Angående kakebiten så skjedde det ikke noe med henne, så jeg våget meg til å smake – det var himmelsk!
Etter en liten stund med kake og vitsen inviterte hun meg med inn for å se på rosettene sine, ja hvorfor ikke tenkte jeg og ble med. ”kan du bare tørke deg av på beina? Vi har akkurat vaska”. Jeg så ikke noe unormalt i det og skulle til å gjøre som hun sa da jeg så at det ikke var noen dørmatte der. ”ehh… hvor skal jeg tørke av beina?” Spurte jeg. ”Å sorry, vi har en ny type dørmatte, ikke mange skjønner at det er en. Siden den ikke er flat men en ’klump’ blir skoen rein på alle kanter av skoen, ikke bare under. Kjempesmart faktisk. Du må bare sette foten din hardt ned på den.” Jeg tenkte at det var en lekker oppfinnelse, veldig smart også for den saks skyld, en sånn måtte jeg bare skaffe meg. Så jeg smalt beinet så hardt jeg kunne i ”dørmatta” da jeg hørte hvinet, det smertefulle skriket før stillhet. Deretter hånlig latter og ”Pappa!!! Helga drepte Miss Dipsy, med vilje!”. Hva skulle jeg gjøre? Det var mitt ord mot hennes og faren kom garantert til å tro på henne. Heldigvis kom Louise akkurat da, jeg dro henne ut i bilen før faren kom for å kjefte meg ned.
Jeg burde ikke ha vært så dum, jeg burde ikke ha stolt på henne. Jeg tror jeg må stole mer på mine ’Els-er-og-kommer-alltid-til-å-være-slem-følelser’ de pleier å ha rett.