Aldri mer...

Els har vært i området nå noen uker, men jeg har ikke sett snurten av henne. Da jeg hørte hun skulle komme gjorde jeg meg klar, klar til angrep! jeg barrikaderte huset vårt, la ut feller og bare ventet. Men ingenting skjedde.
Jeg fikk angst, har hun glemt meg? har Els glemt alt vi har vært i gjennom sammen? Har hun funnet seg et nytt offer?
Jeg følte meg glemt, ensom og forlatt, men den sterkeste følelsen var følelsen av svik. Jeg følte hun hadde sviktet meg, sviktet det som en gang var OSS.
Derfor dro jeg til huset hennes, men hun var ikke der. Jeg dro til naboen, men de hadde ikke sett henne. Jeg dro på butikken, i gata, til alle jeg visste at hun kjente, men ingen hadde sett noe! Jeg ga opp, ga opp håpet om at det noen sinne ville bli noe oss igjen.
Det er nå noe skulle skje, det er nå det alltid skjer noe i mine historier om Els. Men ikke denne gangen. Jeg dro hjem. hu hoppa ikke frem fra grøfta, hu slapp ikke noen pinsvin ut i veien. Ingenting!
Jeg bare dro hjem og gråt