Freak out!

Jeg feira litt bursdag her denne hælja, jeg fatter ikke hvordan jeg kunne la det skje.

Jeg, Annike, David og Mahnaz var ute i en robåt, ante fred og ingen fare og var bare lykkelige. Dino og Joachim skulle ut å kjøre kajakk, det syns vi var veldig modig av dem og vi heiet dem frem. Vi var til og med så snille at vi fulgte etter dem med båten i tilfelle de skulle være så uheldige å falle uti - og det kan skje hvem som helst. Helt tilfeldig. Uten noen innvirkning av noen andre. Uten frykt for å tryne. Bare helt naturlig.

De gikk opp på land, og vi tenkte vi skulle joine, vi kunne ikke forlate dem der oppe - tross alt liksom. Vel de hadde tydeligvis ikke samme mål som oss, for hver gang vi nærmet oss land, sprutet de oss ned med vann - for noen ufyselige fjols. Vi måtte holde oss unna. For å spare Mahnaz kjørte vi henne lengre vekk for å la henne gå i land der, men de krypene av noen snikdyr (slå det opp) hadde forutsett den handlingen. De hadde tydelig planlagt dette mytteriet lenge, for steinene Mahnaz måtte hoppe på var smurt inn i fett. Mahnaz hadde ingen utvei, hun var fanget, hun måtte rett og slett plumpe for å overleve.

Med Mahnaz sin sikkerhet utenfor våre tanker måtte vi legge en ny plan for å selv komme i land. Vi stå ondskapen stå der på brygga med hat i blikket, hat og tanken på hevn! Problemet er at jeg ikke skjønner hvorfor de skulle hevne seg, det må rett og slett være ønsket om å skade folk som var så stort. På 2 minutter lagde vi et 5 minutter langt skuespill og øvde gjennom rollene til vi eide. Annike begynte å gråte, saken var at hun skulle spille at hu hadde vondt i beinet. Tårene kom unaturlig fort, men hu hadde all mulig grunn til å grine, vi ville kanskje ikke overleve. Med en amazing fremføring fikk vi de onde til å forstå alvoret i saken, vi fikk komme i land, de hjalp Annike opp på land. Jeg og David kom oss også opp. Jeg fant på en dårlig unnskyldning til å gå forbi folkene, sa noe om å ringe ambulansen eller noe. Da jeg var forbi plukket jeg opp årene. De årene ondskapen hadde brukt til å sprute oss ned. Men plutselig lo Annike. Joachim og Dino så opp, de så meg med årene og Annike med et smil om munnen. På en brøkdel av et sekund skjønte de hva som hadde skjedd. Annike, jeg, David og årene løp opp bakken og inn i hytta – vi var reddet… Trodde vi.

Dessverre hadde vi ikke nøkkelen, så de to og deres medhjelpere kom fort inn, de kunne ikke gjøre noe med oss der inne, men ute var det ingen genser. Av en eller annen grunn var det David som skulle få gjennomgå, som en ærlig og redelig borger måtte jeg prøve å redde ham. Dessverre endte det opp med at jeg ble en liten smule dynka av Petter mens Dino holdt meg. Men mitt offer var ikke nok for å redde David, de skulle ta ham. Jeg måtte ofre meg igjen, jeg var tross alt blaut, så litt mer vann ville ikke skade. Men tenna i Dino dro han meg mot døra, men da han trua med å ta Annike fikk jeg uante krefter, vrei meg løs og redda dagen!!!


Men jeg må hoppe litt tilbake i tid. Jeg skulle lage muffins, jeg ville lage muffins, jeg ELSKER muffins og deig! Men av en merkelig grunn endte jeg opp med å måtte bake snickerskake. Jeg visste, veldig godt at Dino likte snickerskake, fristelsen til å lage en driiiiitvond kake slo meg. Men noe stoppet meg, jeg visste ikke hva det var, men av en eller annen grunn tror jeg det var samvittigheten min (du er sjokka, jeg veit, jeg har jo ikke samvittighet, merkelig). Jeg kunne ikke kaste bort en så fantastisk god kake! Det er i mot alt jeg står for! Jeg begynte nesten å få selvmordstanker bare av tanken på at jeg vurderte å ødelegge en fantastisk god kake, men minnet om at det var for å gjøre Dino vondt holdt meg vekk fra kniven.

I bursdagen spiste vi kake, Dino spiste mye kake! Veldig mye! Men det som gjorde meg redd, var at han sa jeg var flink til å bake. Hvorfor i granskaugen skulle han si noe snilt til noen? Og i tillegg meg?!! Det gir ikke mening. Det må ligge noe mer bak, jeg aner ikke hva men jeg kommer alltid til å holde ett øye åpent helt til den utvilsomt onde planen hans er fullbyrdet.