MAT!

Jeg må ha vært dritsulten! Det er eneste mulige forklaring.. eller så er jeg bare ment to spise mye. Men som alle fortellinger begynner også denne på Trondheim Torg, hvor jeg satt ensom og forlatt og ventet på å se en kjent skikkelse i horisonten.

Vel egentlig var jeg ikke så ensom heller, det hele var faktisk insane skummelt! Der satt jeg på benken min, løste min rubiks kube om og om igjen, blid og fornøyd og altfor trøtt. Plutselig kommer en mørk skikkelse mot meg. «men du er vel ikke et lite stykke Norge?» spør han mens han ser vantro mot meg. Han hadde tydeilgvis lagt merke til min super åsåme bag hvor det står «jeg er et lite stykke Norge». «Jo, det vil jeg si at jeg er» svarte jeg, litt usikker på hva han egentlig mente med det utsagnet. Han så rart på meg før han sa: « Men er ikke du utlending a?» WTC?!!!! Hva er det for noe å si? Jeg ble egentlig sinnsykt irritert inni meg, men siden han var en gammal, nogen gubbe og vi var blandt folk, måtte jeg oppføre meg. Så da sa jeg bare: «nei det er jeg ikke» og smilte mitt styggeste smil. Påsan så enda merkeligere på meg før han sa: «Vel jeg får ta deg på ditt ord, selv om jeg ikke tror på deg» Så gikk han!!! Vannkoker ass!!

Ikke lenge etterpå kom en ny mann bort til meg, satte seg ned på banken og begynte å snakke om kuben jeg igjen hadde løst. Han var enda merkeligere, men ganske koselig. La ut om hele livshistorien sin, hvordan han hadde psykiske problemer og at han gikk til psykiater og at han nå solgte blad på gata. Og det var en sinnsykt smart ting og gjøre, for da kom penga som nyslått gress. Jeg bare nikka og lata som om han skjønte bæret av hva han snakka om, men til opplysning, det gjorde jeg ikke! Så gikk han... MEN!!! oooo vart du skremt no?! Så kom en tredje dud bort til meg. Han jobba i en butikk like ved og hadde sett jeg snakka med psy-mannen. Han så seg rundt, før han stirra meg rett inn i øynene og sa: «Han mannen er farlig, han må du holde deg unna!». Jeeg blei jo livredd! Klarte ikke å si noen ting... han bare stirra på meg, venta til jeg klarte og si noe... til slutt pressa jeg frem et «ok, og takk for at du sa ifra og ha en fint dag videre i butikken din sammen med de koselige medarbeiderne dine». Så gikk han, jeg var igjen etterlatt til ensomheten.

Heller ikke denne gangen varte det så lenge. En ny gammel mann kom bort til meg, så på rubiks kuben og sa: «du er skikkelig dum som kjøper den der! Du kaster bort masse penger på en helt ubrukelig ting. Idiotisk!» Jeg så på han, prøvde å finne ut om han tulla eller ikke. Men ansiktet hans røpa ingenting. Han fortsatte: «den eneste smarte som har noe med rubiks kube å gjøre er han som oppfant den. Han var smart han, fant opp noe ingen trenger men alle vil ha. Det er god forretning!» så gikk han. Jeg ble forlatt med en ganske forvirra hjerne, og et forundrende uttrykk. Etter den dagen har jeg aldri klart å løse rubiks kube igjen!