En trist dag

Som sikkert mange av dere allerede vet så har det skjedd noe veldig trist. Dere stusser kanskje på hvorfor jeg syns det er fælt, burde ikke jeg rope av glede? Men nei, jeg gjør faktisk ikke det og det foundrer til og med meg selv. Jeg trodde en slik nyhet ville få meg til å bli lykkelig, ting kunne gå tilbake til slik de var før. Det var først her om dagen jeg innså at slik ville det ikke gå. Mitt tidligere liv er borte, jeg droppa alt som jeg dreiv med før for å kunne gjøre min nye "jobb" så godt som mulig. Det er ingen mulighet for at jeg kan gå tilbake til slik ting var, for situasjonen er ikke lengre lik. Livet mitt kommer til å bli tomt, ikke noe å finne på, ikke noe å bruke søvnløse netter på, ingentig.

For å oppdatere dere som henger litt etter, skal jeg si hva denne hendelsen er: Els og Louise skal flytte! Ja, jeg veit det er uvirkelig, men dog sant.

Hvem skal jeg prøve å komme meg unna, hvem skal prøve å drepe med, hvem skal gjøre livet mitt til et levende mareritt? Det er ingen som noen gang kan erstatte de to, ingen andre har den samme gutsen og iherdigheten, ingen vil meg vondt like mye som dem. Ingen kan erstatte dem! Det kommer til å bli trist i stallen fra nå av. Jeg kommer til å dra dit, ri, møkke, og reise. Ingen mer gjemming i møkkakonteineren, ikke noe mer sniking rundt for å unngå den sikre død, hva skal jeg ta meg til?

Jeg må rett og slett finne meg en ny hobby, finne en ny fiende eller bare starte å trøstespise. Mest sannsynlig blir det det siste alternativet jeg velger, jeg gjør oftest det. 

Men for å få en siste smak av redsel og smerte, skal jeg avholde en avskjedsfest for dem. Festen skal være så godt planlagt og tilrettelagt at ikke noe kan gå galt. Jeg skal lage feller, vannballonger, slimbøtter og alt jeg kan. For når de kommer etter meg for et siste forsøk på å drepe, skal de få igjen og det grovt. Dette blir sannsynligvis siste gang vi treffer hverandre, derfor må vi gjøre det til en dag alle husker og som kommer til å komme inni boken med de gode minnene. Eller som Els kaller den: "Boken med mord-minner". Jeg overlever nok denne gangen også, Els er tross alt ganske urutinert i forhold til meg, dessuten er Anna der. 

Men det er medet tungt sinn og hjerte jeg ved dette innlegget sier farvel til de to personene som har gitt meg en grunn til å leve - nemlig å overeve!

Farvel - måtte vi aldri ses igjen!