Farvel

Dette blogginnlegget jeg skriver nå skal fungere som et farvel til Espen og Carl som drar i militæret.
Da jeg la meg i dag (jeg har faktisk lagt meg, skriver bare fra senga) ba jeg en bønn. En bønn om at militæret ikke skulle ødelegge Espen og Carl slik det har ødelagt så mange før. De bli både psykisk og fysisk forandra. Og da tenker jeg ikke på musklene de mest sannsynlig kommer til å få, men hårsveisen. Jeg kan og vil ikke se for meg Espen og Carl med skinna hue, det blir feil. Jeg kommer til å savne krøllene til Espen. Musklene kan jeg leve med, en ikke håret. Jeg håper de sparer det opp igjen hver gang de får perm, det vil hjelpe så utrolig mye.
Men håret er faktisk ikke det viktigste, det er peronligheten. Hvis de kommer ut derfra med bare litt færre HD-vitser eller mental fives, så blir jeg lei meg. Det kommer rett og slett til å bli trist.
Jeg tror jeg og Andrea må inngå en avtale ved navn "Ikke la dem glemme oss eller seg selv", er det noen som kan klare å gjennomføre planen er det Andrea og jeg.
Det jeg prøver å si er: Hvorfor er dere ikke like smarte som Andreas og studerer i steden for? Dere trenger ikke å ødelegge håret, dere trenger ikke å ødelegge personligheten, dere kan komme tilbake når som helst og dere blir mækk smarte av det! sånn egentlig burde det ha vært Andreas som dro til militæret, for selv et hode uten hår ville ikke ha fått ham til å se anti-kjekk ut.

So long suckers (for denne gang) måtte vi snart ses igjen!