HM!

I morra er premieren på Hannah Montana - the Movie! Gjett om jeg gleder meg! HAr ventet på den filmen i flere måneder nå, det kommer bare til å bli mækkkult!
Det som også er innmari heftig, er at hvis man ser på initialene til Hannah Montana HM, så er det de samme som i mitt navn! Vi er bare SÅ ment to be! Jeg blir lykkelig bare av å tenke på det!

Hjerteattak

Jeg trodde jeg skulle hoppe på en høygaffel i stallen i dag og dø, SÅ skummel var Els! Jeg sto i enden av en gang, bak meg var kun en låst dør inn mot salkammertet. Jeg hadde akkurat låst inn salen min og skulle ut for å reise hjem, men da jeg snudde meg rundt sto hun der! Med et sterkt lys i ryggen og mørke i front, så jeg kun konturene av henne. Men noe passet ikke helt inn i bildet, hun hadde noe å hånda! Det første som slo meg, var at det var kniven som hun hadde tuet meg med tidligere. Men det var ikke helt riktig form, noe skurret. Det var ikke før hun sa "Føler du for å få noen hull hvor alle de løse skruene du har misten kan passe inn?" at jeg skjønte hva hun holdt i hånda - En hullmaskin! Panikken brøt løs i meg, jeg rygget bakover men støtet fort bort i døra til salkammeret. Jeg snudde meg rundt og prøvde å få opp låsen, men i panikken klarte jeg bare ikke å huske kombinasjonen. Els kom bare nærmere og nærmere, jeg begynte å gå hvileløst frem og tilbake. Beina begynte å skjelve, stemmen hadde for lengst brast sammen så hjelp kunne jeg se lenge etter. Jeg hadde bare en mulig løsning, å be på mine knær! Jeg falt sammen, tigget og ba, prøvde å bestikke henne med kaker og godteri, men ingenting virket, jeg var virkelig ute å kjørte denne gangen.
Men plutselig var det noe som skjedde, et lys sterkere enn lyset på badet hvis du har søtti i en mørk kjeller i hundre år, spredte seg plutselig utover gangen. Jeg snudde meg rundt, der sto min reddende engel, min mentor og sjelefrende, ANNA DEN BARMHJERTIGE AKA GUD! Els skyndtet seg og hjelpe meg opp, som om jeg bare hadde snubet og falt. Hun helomvendte så på meg og mimet: See U Later! (Hun tror det er veldig kult å si det).
Anna reddet meg denne gangen, men vil hun være der neste gang?

En ufattelig historie

Her en dag skulle jeg sykle hjem fra pokerkveld og det mest utrolige, skumle skjedde meg! Jeg trodde jeg skulle dø av skrekk, men samtidig var det et hint av frydende faresøkings-instinkt. Det ga meg et lite kick å være med på den opplevelsen, og i ettertid da jeg ser tilbake på det, er det ufattelig morro! Men jeg glemmer ikke hvordan det føltes å nærmest vite at nå var det slutt!

Jeg blir så sint!

Jeg sitter å ser på Hannah Montana på Disney Channel, glad og fornøyd er jeg som alltid. Serien er kongebra og da den er ferdig kan jeg ikke vente til neste begynner om tre minutter. I pausen kommer det flere reaklamer, noen morsomme, noen interessante, men det er en som får meg til å sperre øynene opp mer enn noen annen. Det skal i sommer bli arrangert "My Camp Rock" for noen heldige utvalgte. Alt man trenger å gjøre er å sende inn en musikkvideo av deg selv, og vinneren av Final Jam får være med på Disney Channel OG spille inn en musikkvideo!!!

Dette var noe jeg bare måtte være med på. Jeg kasta meg over datan og gikk inn på http://www.disneychannel.tv/ som de hadde sagt på reklamen og klikket meg videre til de rette stedene. Det man skulle gjøre var å laste ned playbacken til en av sangene fra camp rock, lære seg teksten, lage en show av det og filme. Jeg ringte til min med-camp-rock-elskende Louise og hun var med på planen med en gang. Jeg satte meg på sykkelen og sykla alt jeg kunne til Elverum (det er der hun bor). Vi satte igang med filmingen og jeg skal love deg det ble bra! Filmen, sangen, dansen, hele konseptet ble så konge kult at vi nesten kunne ha sendt det direkte til et plateselskap og blitt popstjerner på sekundet. Men vi ville være med på My Camp Rock og gikk på datan for å finne påmeldingsskjemaet. Det var da vi så det, kun de mellom 8 og 16 år kunne melde seg på. Gjett om vi ble sinte! HALLO-O! Hvem i Camp Rock er liksom mellom 8 og 16 år? Kanskje 2! MAX! Og nå skal My Camp Rock bare være for sånne små drittunger som ikke kan noen ting! Det er det vi har MGP jr. for! Noen folk er bare så dumme! Kan de ikke få litt vett i skallen og skjønne hvem som egentlig har peiling?! Jeg gikk glitt av en Hannah Montana episode for dette, og hva er takken?! At jeg ikke får være med?!!! VANNMELON! Jeg tror jeg går i et hjørne og gråter!

Confession

Alt var bare en stor bløff, uten jug, bare omdreide setninger og manipulerende ordvalg

Påsketur

Hjemme har jeg tre brødre som liker å denge løs på meg, på skolen lever Vinni av å mobbe livet av meg, i stallen har vi Els som elsker å gjøre livet mitt surt og på Jessheim er det jo hele gjengen som rett og slett nyter å ha noen å plage. Så i påskeferien i år tenkte jeg at jeg skulle dra vekk, vekk dit ingen kjente meg, der jeg kanskje kunne oppleve en enkelt dag uten en eneste liten bit av mobbing. Hafjell! Et øde fjell (hvis man ser bort ifra alle påskegjestene der, og det gjør vi jo i dette tilfellet). Joda, den ene broren min var med, men da han har med venner er han mer opptatt av håret, brunfargen, buksa, den altfor digre jakka og kulhetsfakoren hans, til å ta seg tid til å plage meg. Derfor ville denne turen være perfekt for meg.

I bakken kjørte jeg alene, det var herlig! Ingen til å kommentere alt jeg gjorde, ingen til å le hvis jeg kræsja i et tre. Men desverre også ingen til å se hvor ufattelig god jeg er. Derfor ble jeg faktisk litt glad for å se Annbjørg og Jenny komme ned fra en bakke. De to er ikke så fæle til å mobbe faktisk, særlig ikke da de er alene (og da JEG har noe enda grundigere å mobbe de for). Så derfor fortsatte jeg turen med dem, det skulle bli min undergang. For bare noen minutter senere kom også Karl og Hans Aage! "Ikke bry deg sa jeg til meg selv, de er jo hyggelige". Men jeg visste hvor godt jeg selv løy. Etter kun 5 minutter var de igang, jeg ble snøball-kasta-på, dytta ned i snøen, gravd ned, enda mer snøball-kasta-på (jeg tror egentlig jeg heller vil kalle det snøfjell-kasta-på, snøkladden var jo steike meg større enn hue til Annbjørg!), kasta i bakken, neddynka og mobba fordi jeg er bortskjemt?!!!!! Hallo liksom?!!!! Jeg er kaninburet meg ikke bortskjemt! Ihvertfall ikke hvis man setter det litt i perspektiv (Altså i det perspektivet hvor jeg blir sammenlignet med London Tipton).

Ferien som skulle bli en stor suksess endte i total katastrofe, min anti-mobbedag endte i en dag med mer mobbing enn noensinne! Så min konklusjon av hele min livstilverelse er at: Hele verden har gått inn i en sammensvergelse om å gjøre livet mitt til noe crap! BURN! Jeg avslørte dere! Jeg er smart! Jeg er et geni! Jeg er the one and only... noe. (Og hvis det ikke er sånn at alle har gått inn i denne konspirasjonen, så visste jeg det altså. Det forrige jeg skreiv var bare noe jeg skreiv for å få dere til å tro at jeg tok feil. Men det gjorde jeg ikke! Hvis det ikke var sånn det var da, for det visste jeg også........ Nemlig!)

Els slår!

En fredfull dag i stallen, jeg og Els hadde ikke hatt en eneste konfrontasjon (eller annet voldelig sammenstøt på flere dager). Eller det var en fredfull dag, helt til jeg så Els' ansikt. Hun smilte så sukkersøtt og vakkert som om hun akkurat hadde fått en diiiiiger plate sjokolade. I samme øyeblikk som jeg så henne, visste jeg at noe var feil. Jeg skulle til å ta sats og kaste meg ut av rekkevidde da et slag suste mot magan min. Slaget kom så raskt og så uventet (jeg hadde forberedt meg mentalt på noe annet, mer som en pistol, et sverd eller bier! Jeg HATER bier!) at jeg ikke rakk å komme meg unna (jeg er sikker på at hun egentlig er Super-Kjempe-Raske-Bevegelser-Som-Absolutt-Ingen-Klarer-Å-Komme-Seg-Unna-Woman). Slaget traff som lyn fra klar himmel, som en julekvelden på kjerringa, som en gepard i Karl Johan. Jeg fløy bakover og landet (som vanlig) rett på noe anti-pålandbart, en verktøykasse! Det var ikke digg! Jeg har fortsatt blåmerker på ringefinger-tåa etter hendelsen og bare tanken på å gå tilbake til stallen skremmer meg. Men desverre må jeg nok tilbake, men jeg skal være forberedt denne gangen. Jeg skal herved fra nå av alltid ha med meg: tau, luftgevær, softgun (til skremmeskudd, hun er ikke særlgi smart), gaffateip, binders, kinder maxi, en ekstra sokk, gardiner, potetskrell og Haisommer 3.

Da skal hun nok få smake ja B-)

Karamell!

Jeg og Annbjørg eier i å lage karamell! Det må jeg virkelig si! En viss person som jeg ser veldig opp til, brukte 3 forsøk før hun fikk det til, mens jeg og Andy klarte det på ett!!!!! Det er hva jeg kaller utrolig! Det eneste vi klarer å lage (som har en viss standard da den er ferdig) er pølse og potetmos. Og nå har vi altså klart å lage fløtekarameller. Men som om ikke det er nok, klarte vi i tillegg å lage kandiserte epler... kl 05.00 på natta! Eller morran, eller hva i lamaland du kaller det. Men uansett var det utrolig!

Vi eier virkelig gata

Lemen

I biologien skulle vi skrive en liten teks om et dyr, jeg valgte lemen. Etter å ha skrivd denna lille teksten og skulle levere den sa plutselig Louise: Vi skulle ikke levere en tekst da! Vi skulle lage en film om Lemen, enten må du finne en lemen og filme den, ellers må du kle deg ut som en lemen. Og teksten skal du legge til i bakgrunnen på filmen, som en dokumentar. Jeg fikk panikk!! Jeg hadde et døgn på meg til å finne en lemen, og det er ikke så mange lemen her omkring. Etter 3 timers mislykket letning tok jeg til plan B, kle meg ut som en lemen. Jeg lagde meg et kostyme, satte opp kameraet og filmet i vei. Jeg må si at jeg virkelig tok meg godt ut som lemen og filmen ble veldig bra faktisk. Tilbake på skolen kunne de som ville fremføre sin oppgave. I god tro om at min film kom til å være den beste sa jeg at jeg kunne og viste filmen på storskjerm. En latter høyere enn du kan tenke deg klæsket rett i ansiktet mitt! Jeg skjønte ingenting, jeg var en pen lemen. Men så sa læreren: Du skulle jo bare skrive en tekst! Inni hodet mitt drepte jeg Louise akkurat da, mens hu gliste mer enn noen gang! Jeg blir så sint!!!!!!

Men jeg fikk 6-er på filmen min da :D