Vår alles kjære Ane valgte her en dag å ta initiativet til å innvitere til aking i Korketrekkeren. WoOooOHOooOoOOoo tenkte jeg! og er det rart? Nei! Jeg ELSKER aking! Hadde jeg visst hva som ville skje, hadde nok tankene mine vært noe annerledes.
Det hele startet med at jeg måtte stå opp klokka 0700! Det er ikke tiden å stå opp i ferien! Men uansett så hadde jeg håpet i behold og tryna meg selv ut av senga! (Uttryning av senga er eneste måte for meg å komme meg ut. Før hjernen forstår hva som egentig foregår, må jeg velte ut av senga, helst slå meg litt, slik at jeg fokuserer på min nyvunnede skade istedenfor trøttheten).
Etter en to og en halv ozonlang time på bussen kom jeg endelig frem til Oslo.... men hvor i Oslo?!! Jeg er som kjent verdens beste til å ikke vite hvor jeg er, men gjette på riktig vei. Og igjen skjer det. Jeg ser på klokka og går i den retningen sekundviseren peker for øyeblikket, det pleier da ihvertfall å funke. Resten av veivalgene mine ble bestemt av den lekre ellingen "Elle melle ku, det ble du!". Steike sture som den funker! Etter bare 10 minutter var jeg på stedet jeg og Ane hadde planlagt å møttes, JADDA!!!!!!De som noen gang har kritisert mine veifinneskills, kan bare høgge ved! For jeg RULER!!!!!
Ane som er så redd for å bruke penger på å ringe til noen (untatt meg da, for jeg er så søt), tvang meg til å ringe folka vi skulle møte. Holy Shit tenkte jeg da vi møtte dem! hvem er detta?!! Jeg hadde hørt rykter om en random person som skulle værra med, men da jeg kom dit var det 2!!!!
GJett om jeg fikk sjokk!!!! Vel det gjorde jeg ikke... de var skikkelig jovviale. Han ene var høy, han andre var i garden. Garden... hehe, tulling!
Etter å ha stått som bøtter i sild (det er trangt det) på bussen og trikken, var vi oppe på toppen av... noe... og bakken var innen rekkevidde. Etter å ha langa ut med 400 kroner for leie av kjelke, fordi noen kremt kremt AneSigneCarl, ikke gadd å betale selv, var vi klar for bakken.
Bakken var lang, og det gikk fort. Kjelkene var selvfølgeig uten ratt og uten bremser, alt for å gjøre det litt mer spennede. Noe av det første som skjer er at jeg kjører i moderat tempo bortover en egentlig ganske enkel og grei bakke. Eneste lille skumle tingen er den ufattelig bratte skråningen fylt med spisse store kampesteiner på den ene siden, men bare tullingen misten kontrollen der og kjører ut.... Så kommer Espen! To sekunder senere græbber han tak i kjelka og sørger for at jeg, han og begge kjelkene farer utover stupet. Jeg klarer å kaste meg av i siste sekund og klamerer meg fast en meter fra toppen. Espen derimot ender sammen med kjelkene på bunnen av bakken. Et lite øyeblikk trodde jeg jeg skulle le meg ihjel!
Turen fortsetter med enda en tryning ut i dika, takket være Martine, en 2 cm fra å treffe en drittunge ting og blindhet. Man så ikke en skit! Man hade valget, brems og sving eller se - jeg valgte desverre brems og sving, noe som nesten endte i enda et kræsj!
Rundene som fulgte endte også i flere kræsj, utkjørninger, nestenulykker og kamikazer. Siste runde var på G. Martine, Ane og Signe hadde gått for å varme seg. Det var bare meg og gutta. Turen som skulle ende med katastrofe var nå i gang. Espen og jeg tok Skogsløypa, vi eier tross alt på skogsløyper! Det var greit nok, gnisten føyk som bare det - men det skapte null problemo, det var etter dette problemene startet. Jeg og Carl kjørte side om side, jeg visste han pønsket på noe, jeg visste det ville gå ut over meg, men jeg visste ikke akkurat hva. Han dro meg nærmere og nærmere kanten. Plutselig dro han meg 90 grader rundt, slik atjeg sto på tvers av bana - et millisekund senere susa Espen inn i leggen min - AU! Var det planlagt? Var det tilfeldigheter? Eller var det rett og slett bare pur ondskap? Dette er sptørsmålene som hjemsøker tankene mine. Jeg vil helst ikke tro at Espen har falt tilbake til gamle taker - skade-meg-takter. Minner om sommerferien strømmer på, men jeg prøver å fortrenge dem. Prøver å skyve skylden over på Carl, han var den som dro i kjelka... Men jeg veit ikke hva jeg skal tro lenger. Hele verden faller i grus.
Jeg kjørte videre nedover bakken fullstendig borte fra denne verdenen. Om det var disse nyoppsprungende tankene, smertene i leggen, eller en blanding av de to som gjorde det - aner jeg ikke. Men uansett så var jeg snart på bakken, snart fri fra å muligens gå en kjelke i leggen hvert sekund, bare noen meter igjen... Det skjedde ikke! Erik hadde nemlig andre planer! Jeg skulle ut i grøfta, men det skulle tydligvis han og - så da gjorde det ikke så mye. Når jeg tenker etter var Erik faktisk en av de ondeste. Han takla meg minst 2 ganger, kasta snøball på meg flere ganger og prøvde rett og slett å gjøre livet mitt surt. Erik var nok hjernen bak det hele, ikke Espen, ikke Carl, ikke PK, men Erik!!! Onde, onde Erik!!!
Wow! jeg er smart! Jeg har avslørt ham! Hele det opplegget med å gi meg halve bollen sin og være egentlig skikkelig grei resten av tiden, var bare et skalkesjul! Jeg har avslørt deg!!!
Men jeg må si en ting, han random duden på bussen som visste hva å gærkute over hønnklaka plæksle var, han var kjekk ass!!!
Mohahaha! Den så du ikke komme nei!!!!!
Ane er sååå grei, vi bare kunne sove hos henne!!! WOW, teit setning... IGJEN!!!!
JIPPI!!!!
Jeg er sååå lykkelig nå... MAHNAZ!!!!!