Nå har jeg akkurat kommet hjem fra turnè, det var gøy - det må jeg innrømme. Kan faktisk strekke meg så langt at jeg sier dette: Definitivt en av ukene som ligger på min topp 3 liste!!
Det hele starten med en STOOOOOR overraskelse; Annbjørg kom omtrent tidsnok til bussen! Det er syyyke tilstander! Den halvtimen som er satt opp til oppmøte før man reiser er uten tvil ment for Annbjørg. Det var faktisk opptil flere stykker som kommenterte vår itidekommelse, kommentarer som "Er dere syke?" og "Trodde dere vi skulle møte opp for en halvtime siden?" haglet mot oss, men vi bare smilte og knasket på gulrøttene våre. Det minner meg om noe: Kristian sine muffins smakte himmelsk og pizzasnurrene til Stina mmmMmmmm! TAKK!!
Allerede før bussen hadde forlatt kirka var jeg og Martine i gang med å planlegge vår fremtidige vitsebok, den anbefaler jeg virkelig å kjøpe! For å gi dere en liten forsmak på hva som venter dere i boka, kan jeg si en vits her: "To stoler gikk over en vei, så ble den ene påkjørt, da sa den andre: Går det bra Kurt?! Da svarte den andre: Jeg heter Finn!". Steike sture kaninburet, den VAR virkelig morsom... Hihi... så jeg bare sier; Forhåndsbestill boka NÅ!
Stedet vi bodde på var snice, retten og sletten. Ane og jeg fikk det største rommet med best utsikt. Til og med da alarmen ulte på alle andre rom så ingen fikk sove, kunne vi tusle inn på vårt lydtette rom og snorke vei - det var tider det. Men det beste med hele stelle var faktisk ikke rommet vårt, men "Gropa". Gropa var en diger blå og rød madrass som lå i idrettshallen og bare fristet deg. Den var sykt myk!!!! Første gang jeg hoppet ut i den ble jeg lykkelig, det var som om alle problemer forsvant, det var bare deg og madrassen. Gropa ble fra den stund utnevnt som turneens møtepunkt og jeg, Stina og Tråkon hadde noen fine jentesamtaler der, det kan man trygt si.
Ane, Espen og jeg ruler virkelig i volleyball, det fant vi fort ut. Vi banka stort sett alt og alle vi møtte, Espen og min sin taktikk gikk kongifantastisk bra så og si hver gang - ikke rart de andre fryktet oss. Etter ca 3 timer volleyball om dagen i X antall dager var det Turnèlekene på Gunnar. Med -1,noe poeng etter prologen lå vi ikke særlig godt an, men etter den første øvelsen Dodgeball kom vi oss på plussida og ga ifra oss den røde tapertrøya. I terningkast gjorde vi det heller dårlig, veldig dårlig faktisk, men det skal vi ikke dvele så lenge ved - vi tok litt innpå i stavmikseren. 3 forskjellige mater ble blandet sammen og vi skulle gjette hva det er. Med mine og Annbjørg sine skills gjetta vi omtrent 100 % rett. Den ene tingen gjetta vi bare på feil konsistens av ingrediensen og på de tre siste oppga vi ikke merket - det er teit! hadde vi ikke fått trekk for det hadde vi vunnet med stil! Etter lunsj var det fotball, jeg sto selvfølelig i mål, jeg eier tross alt som keeper. Det gjorde laget vårt rett i, ikke ett eneste mål slapp jeg inn på alle kampene - det var en grunn til at vi kom til finalen for å si det sånn. I finalen ble det uavgjort og det skulle avgjøres ved straffekonk, ikke vårt sterkeste kort. Peder grein seg til å stå i mål på alle straffene unntatt en fordi han måtte redde i hvertfall 1 skudd på ekte. Dessuten var jeg så skada at jeg egentlig ikke kunne gå med sko, men siden jeg nå måtte sparke ballen var jeg nødt til å sette på en. Det gjorde så vondt at jeg måtte sparke ballen mot mål med hæla, ikke noen suksess! så vi endte på 2. plass, men ingen sure miner her, det var volleyball vi var trent til! Før volleyballen var det miming, vi eide ganske mye. Bare slått av laget til Kristin og Kristin er jo mimingens konge og dronning på en gang, så jeg ser ikke på det som noe stort tap heller. Så var det tid for volleyballen, vårt ess, vår sjanse til å ende opp med den grønne vinner-av-forrige-konkurranse trøya. Vi skulle spille mot kjøkken og formgivning, de svakeste lagene på papiret. Vi var mest sannsynlig litt for overlegne og selvgode til å vinne... med kjempe mange poeng, men vi grusa de selvfølgelig - Espen og jeg var tross alt der. Etter to harde kamper var i vi finalen mot det beryktede KRIK 1 laget (eller noe sånn). De hadde hatt den gule trøya gjennom hele dagen, gjort det strålende i alle aktiviteter og nå sto vi der face to face på volleyballbana. Stemningen var spent, alle lurte på hvem som ville vinne. Det mest sportslige laget av dem alle med Eivind som stjernespiller, eller oss, volleyballnarkomanene, Eivinds erkefiender. Jeg holdt en knapp på oss, men det var det ikke alle på laget som gjorde. Etter en dårlig start ble humøret innad i laget anspent, flere intriger oppsto, både internt og med det andre laget, til og med dommeren fikk høre det. Det var da jeg og Ane valgte å late som om vi var smørblide, med sola i ansiktet og en anti-ledelse på 10-7 begynte ting å snu. Sørbene våre gikk inn, vi tok smashene til Evind, humøret steig i takt med solbrille-nødvendigheten. Det var tett i toppen men til slutt tok vi seieren i land, ganske godt gjort siden vi hadde Annbjørg og Peder på laget - dumt vi ikke fikk lov til å spille med bare 3 spillere.
Men noe som var ekstremt morsomt på turen var Sirianne lurninga, hun bestemte seg for å bleike håret med tannkrem. Det funker jo på tennene, så hvorfor ikke på håret også. Etter å ha samlet inn tannkrem fra alle på turen satte hun i gang med å kline det inn i håret. Dette var for så vidt greit og alle bare smilte da hun gikk forbi - helt til hun kom til Espen. Han syntes det var en utrolig fin mulighet til å lure henne så han begynte å bable i vei. Tannkrem er nemlig veldig skadelig for håret, ja det bleiker det, men får du det ikke ut kjapt detter alt av. Man bør ikke ha det i i lengre enn 40 minutter i hvert fall, da hadde det gått 39. Sirianne løp alt hu kunne opp på rommet for å skylle det ut. Espen hadde for lengst fått meg med på laget og vi snakket om alle forskjellige syrer, løsninger og reaksjoner som var dårlig for håret. "Det er en grunn til at vi ikke har hår i munn" var noe av det som ble sagt. Siden Espen er suuuubersmart og jeg er god til å late som, trodde Sirianne på ALT. Det eneste som kunne redde henne var å smøre smør i håret hennes, likt løser likt sa vi. Ane prøvde alt hun kunne for å redde Sirianne fra sin skjebne, men Espen overtalte henne. Jeg løp for å hente smør og skulle til kline det i håret hennes da Espen fikk kalde føtter, han syntes det var å gå litt for langt. Men etter en kort prat (og jeg lovte å ta hele skylden på meg) smurte jeg smør utover hele hodebunnen hennes. Det var mækk gøy ell?!
Men det var ikke bare Sirianne vi lurte, ååå nei. På turneen i fjor sa vi til Ane at jeg var modell for Armani Code, denne spøken opprettholdte vi et helt år før vi røpte den siste dagen på turneen i år. Vi viste alle filmen på storskjerm og lo Ane midt i fleisen, sånne øyeblikk glemmer man ikke. Bare så enda flere kan se på filmen som lurte Ane trill rundt, legger jeg ut linken her:
http://www.youtube.com/watch?v=P_jpvpFwnwgNoe av det som overrasket meg mest på hele turen (i tillegg til å se hvor utrolig kjekk Andreas var i hvit t-skjorte) var Espen sin oppførsel. Han var kjempesnill og grei i starten, var alltid med på volleyball, kort og alt mulig annet. Oppførte seg amazing på gruppa vår hver gang vi skulle rydde opp noe og støttet meg så å si alltid. Det viste seg å være bare oppspinn alt sammen. Jeg burde ha begynt å skjønne noe da han utførte sitt pek mot Sirianne, men det gikk rett forbi meg. Det var ikke før hans ugjerninger begynte å gå utover meg at jeg fikk mistanke. Det første som skjedde var under nattfotballen. Jeg og Andreas hadde døgna hele natta, spilt volleyball, snurra rundt, kasta lime opp i været og fanga den i munnen og andre sånne ting man gjør midt på natta. Dette førte naturligvis til at jeg var sørpe sliten, da Carl kasta meg i bakken ble jeg bare liggende å sove noen minutter før jeg reiste meg opp igjen. Pga. min utrolige trøtthet ble jeg satt i mål (ikke noe sjakktrekk denne gangen). Mange baller gikk inn, og noen redda jeg faktisk, så kom Espen. Han løp mot meg og skulle til å skute på mål, jeg løp rett mot han og sparka ballen langt til Gokk. Espen likte tydeligvis ikke dette og tok en sklitakling med retning av beinet mitt. Jeg var allerede på god vei til å tryne før Espen gjorde dette, jeg lå parallelt med bakken da han traff meg steinhardt i leggen. Dette førte til at jeg tok en 360 graders vending før jeg tryna med bakken, jeg følte meg som en propell. Jeg hadde sykt vondt i beinet, men sen lille flyturen min hadde vært kjempemorsom. Så jeg lå på bakken og lo og grein og skreik samtidig. Espen lå litt lengre unna, han spurte om det gikk bra, men jeg så smilet han hadde om munnen. Dette kunne ha sett ut som et uhell for det utrente øyet, det var jo vått i gresset. Men jeg hadde nå begynt å få mine mistanker, Espen hadde trossalt pælma en ball i hue mitt tidligere i uken. På båten tilbake ble mine mistanker bekreftet på ny. Espen låste igjen sekken min med hengelås! Dette er i og for seg ikke SÅ fælt, jeg klarte å få lirka ting ut av sekken og ble det for stor krise kunne jeg stjæle nøkkelen. Så ble alt verre, han fant først ut en måte å låse sekken igjen på så jeg nesten ikke fikk noe ut av den. Så ba han Carl pælme nøkkelen ut av båten, noe han med glede gjorde. Så da satt jeg der da, med en sekk full med godteri som jeg ikke fikk ut. Jeg så det ikke tidligere, men nå skjønner jeg hvorfor han er anklaget for kaninungemord
